Tilrettelegging er mer enn rullestolrampe

Fire hender holder hver sin bit av puslespill

Vox skriver i sitt siste nyhetsbrev at Funkis var blant studieforbundene som mottok mest statsstøtte i fjor. En stor del av støtten var tilretteleggingsmidler. Kurs med behov for tilrettelegging har rett til tilskudd for å hindre at kostnadene blir urimelig høye for kursdeltakerne, skriver Vox – og nevner døvetolk og rampe for rullestol som eksempler på tilretteleggingstiltak.  Dette stemmer ikke helt.

Døvetolk dekkes av det offentlige og rullestolrampe er pålagt etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Funksjonshemmede trenger imidlertid å få sine kurs tilrettelagt på langt flere områder:
 

 

Mange diagnosegrupper trenger egne ledsagere som de må betale for selv. Eksempler på dette er deltakere med Cerebral Parese, ADHD og hjerte- og lungesyke.

Astmatikere og allergikere må ofte ha spesialtilberedt mat og er avhengige av at kurslokalene er teppefrie og rengjort med uparfymerte vaskemidler.

Folk med afasi trenger blant annet lokaler med gode lyd- og lysforhold.

For unge med ADHD er det viktig med inspirerende foredragsholdere, som gjerne er ekstra dyre.

Enslige forsørgere med kreft- eller hjertesyke barn er avhengige av barnepass når de skal på kurs.

Hørselshemmede erfarer at de rimeligste overnattingsstedene stort sett ikke er utstyrt med teleslynge.

Personer med Myalgisk Encefalopati (ME) trenger hyppige pauser, separate hvilerom og ofte et ekstra overnattingsdøgn for å orke å fullføre kurset.

Og så videre. Dette er kostbare tiltak. Vi har mange flere eksempler på tilrettelegging i heftet Dokumentasjon av behov for tilrettelegging (TRT).
Dette er skrevet av organisasjonene selv og riktigere enn det blir det ikke!

 

Anbefal artikkel på facebook